Kongebloggen

Kongebloggen

Om Kongebloggen.

Denne bloggen handler om miljøet, menneskene og historien rundt Nøsteboden i Bergen. Hvor langt tilbake i historien vi tilslutt kommer vet vi ikke. I første omgang vil vi konsentrere oss om hva som skjer i Nøstegaten 39 - 41 - 43 - 45 og 45b som er Norges eldste sammenhengende husrekke. Men den handler også om Nøstetorget 8 som er endel av Helt Konge prosjektet på Nøstet. Det vil også dukke opp historier og relatert stoff fra omkringliggende områder.

Gjenfødelsen av papegøyeskyting i Bergen.

KongeriketPosted by Dag-Geir 15 Sep, 2010 07:36

Velkjent bilde og det eneste fra papegøyeskytingen i det 18 århundrene.

Vi Bergensere er noe for oss selv sies det, og jammen tror jeg ikke det er en korrekt betegnelse på oss, en betegnelse som vi kanskje aldri kan løpe ifra. Selv om vi går langt tilbake i tid så var det på nøyaktig på samme måten, den gang som nå. Til min store skrekk, ja bare kanskje, så ser jeg at nå skal vi ta opp igjen en av bergensernes eldgamle tradisjon, ja en tradisjon som kan dateres tilbake helt til slutten av det fjortende århundret.

Den gang var det tre tyske håndverkere som søkte biskopen om å få sette i gang her i Bergen, en eldgammel tradisjon de hadde tatt med seg fra det sentrale Europa. Biskopen ga de tre tillatelse til å starte sin tradisjon også her i Bergen, som etter dette også ble en tradisjon igjennom flere hundrede år her i vår kjære by. Merkelig nok fikk de den gang en hellig plass som de kunne utøve sin eldgamle tradisjon på. Tradisjonen gikk ut på å binde fast en papegøye eller fugl i toppen av en stang, for så å skyte den i filler med sine piler og buer eller armbrøst, senere kom også geværet inn i bilde. Som de så ble premiert for alt ettersom hva de klarte å skyte av papegøyen eller fuglens kropp.

En kan forstå siden dette var en hellig grunn, som lå litt øst for Kong Oscars gate og tilhørte Nonnester klosteret, at kvinnen eller nonene som holdt til der i Benedikinerklosteret, protesterte høylytt på den barbariske tradisjonen. At denne barbariske tradisjonen på toppen av det hele skulle settes i gang i nonnenes bakgård, som den gang ble kaldt ”Jerusalem”, fikk begeret til å flyte over for disse fromme kvinnene. Det er forresten senere konstatert at Bergen sitt ”Jerusalem” lå imellom dagens velkjente Danckert Krohns stiftelsen og Skivebakken.

Forståelig nok er det denne skytingen som har gitt navnet til Skivebakken, men først het den bare Skiven, etter skivene de skjøt på, når der ikke var tilgang på papegøyer eller fugler. Men siden det lå i en bakke ble det naturlig å kalle stedet for Skivebakken, og med hånden på hjerte så er det navnet mye mer betegnede enn ”Jerusalem”. Ja i dag ville vel både jøder og muslimer protestert på at vi kalte en bakgård for ”Jerusalem”, så der kan vi i alle fall takke de tre tyske papegøyeskyterne for at de innførte denne eldgamle tradisjonen i Bergen.

Seierherren i denne ærverdige skytingen fikk senere tittelen ”Fuglekongen” etter at kong Christian kvart deltok i det herrens år 1599 med stor iver. Nå var det ikke helt ufarlig å være med, ja selv det å være tilskuer, for disse festene ble som stor fester også i dag, meget løsslupne. Derfor føler vi sorg med den ene av de tre tyske tømmermenn som i ruset tilstand i det herrens år 1625 klatret opp i masten der papegøyen var festet, med en seildel øl i hånden. Den første klatret til toppen mens nestemann klatret halvveis opp. Dessverre stakkaren som bare kom et lite stykke opp, mistet taket og falt ned å brakk nakken.

Det sies at han som var kommet halvveis ble så fortjamset at han også mistet taket. Han hadde i midlertidig flaks for han landet oppå han som hadde brukket nakken. Med det reddet han kanskje sitt liv, for kompisen med den brukkne nakken døde tre dager senere. Nå ble likevel denne klatringen, som egentlig startet i det vi kaller ”fylla”, en stor tradisjon i Bergen. Hver eneste 17. mai kan vi se på dem som klatrer opp med livet som innsats i mastene på Festplassen, selv om disse ikke er beruset, men bare at de prøver å få utløp for sitt adrenalin kikk. Den som klarer å klatre helt opp kan forsyne seg av de lekreste klær, muligens, vesker og annet krams, ja til og med en lang snor med pølser, ja enn så lenge.

Men tilbake til selve skytekonkurransen som nå skal startet opp igjen, etter å ha lagt død siden 1824. En skytekonkurranse som skal foregå på Nøstet den 26. september kl 1300, under feiringen av Den Europeiske Språkdagen, som tradisjonelt blir feiret i Nøsteboden. Nå kan jo de fleste lese mere om denne tradisjonen, på www.jagermeister.no/, ja hvis behovet melder seg.

Det skal i alle fall bli spennende å se hvem som etter denne dagen kan smukke seg med hederstittelen ”Fuglekongen” her i Bergen. En tittel som ikke har vært delt ut siden forfedrene til et herværende kjent firma, som har laget brød, boller og annet fint bakverk til oss i årevis, Martens. Den gang med Søren til fornavn, hvis navn kan missoppfattes av en Bergenser, men Fuglekongen ble han sist denne tradisjonen ble gjennomført for aller siste gang. Ja her vil jeg regne med at mange bergenserne vil delta i denne festlige konkurransen, eller tar jeg helt feil?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Her ser vi danske Christian kvart som ga tittelen til Fuglekongen.

Alle trenger et hull.

KongeriketPosted by Dag-Geir 26 Aug, 2010 16:31

Ja det er nesten utrolig hva et lite hull kan gi av resultater for de aller fleste av oss i denne verden. Pussig nok så finner vi nytteverdien i det som faktisk ikke er der. Ta bare vår tilblivelse, som vitenskapen mener, eller tror, oppsto av ”Det sorte Hullet” altså av faktisk ingen ting.

Nå er der mange kloke menn, eller kanskje i likestillingens navn skal vi si mennesker, som har sett på hullets nytteverdi. Ta den kinesiske filosofen Konfusius som levde mellom år 479 til 551 før Kristus, han sa blant annet ” Tretti spiler forenes i hjulets nav, men det er hullet i navet som gjør hjulet nyttig”. Han sa også ” Man former et kar av lær, men det er tomrommet inni som gjør det nyttig. Eller som en annen kjent filosof sa ” Man lager dører og vinduer i et hus, men det er hullene som gjør huset nyttig”.

Tenk også på bakeren som oppfant smultringen, nettopp på grunn av et nyttigfullt hull, som han så hendig plassert i midten av sitt bakverk. Nå vil selvsagt noen akkurat i dette tilfelle mene at i smultringen må det være det rundt hullet som er nyttefylt, men nei uten hullet hadde ikke bakeren funnet opp smultringen. Selvsagt er det slik at ikke alle bryr seg om de samme nyttigfulle hullene, for slik er vi mennesker skapt. Ja dere vet det gamle uttrykket, ”noen liker moren mens andre liker datteren”.

Nå er det ikke min menig i å snakke om ordtak, nei langt ifra, det er de nyttigfulle hullene jeg vil frem til. Da i særdeleshet om hullet i en av innerveggene på et av de gamle husene nede på Nøstet. Et hus med adressen Nøstegaten nr. 43, som er et av de fem gjenstående husene som ligger rett over Nøsteboden til Mirella og Roger Iversen. Et hull som for svært mange av oss kanskje er det viktigste hullet som er oppdaget siden Adam og Eva spiste ulovelig et eple, og med det skjønte at kvinnen og mannen var svært forskjellig.

Hva var det som var så fordømt viktig med dette hullet der nede på Nøstet, ja så viktig at det nesten var viktigere enn oppdagelsen av kjønnsdriften? Jo i 2007 sto de fem husene nede på Nøstet klart til rivning. En rivning som var velsignet av våre valgte politikere. Ja i kjent stil for enkelte tankeløse politikere, som er uten forståelse for det særegne med Bergens historien, når det gjelder bygninger og menneskene som levde i dem. Men heldigvis så forsto Nøstebodeier Roger Iversen det. Da han kom inn i huset å så på bygningsmaterialene som var brukt, var han overbevist om at disse husene var gamle, minst to hundrede år.

Han kontaktet statsarkivet sin mann Christopher John Harris, en mann som er viden kjent for sine gode historiske kunnskaper om Bergen. Ja det er verd å nevne at han også har skrevet en del bøker om Bergen. Sammen fikk disse to herrer eksperter til å bore dette viktige hullet i veggen nede på Nøstet i Nøstegaten nr. 43. For av massene fra dette det nyttigfulle hullet, fastslå hvor gamle disse bygningsmaterialene var.

Da resultatet endelig forelå ga det sjokkbølger i de fleste grupperinger med interesse for Bergen sin historie, og dem finnes det heldigvis mange av. Ja da kunne de lærde fortelle oss at disse bygningene kunne stamme i fra, ja helt tilbake til 1601. Helt utrolig tenk de var ikke to hundrede år, men hele fire hundrede år. Med denne undersøkelsen var husrekken nede på Nøstet plutselig anerkjent som Norges eldste sammenhengende husrekke, fantastisk. På bakgrunn i denne undersøkelsen ble også husrekken i lys av Kulturminneloven automatisk fredet.

Hva denne fredingen vil bety for fremtiden for disse husene er ikke godt å si, men der finnes heldigvis mennesker som arbeider utrettelig for å bevare Bergen og vår egenart, i lyset av bygninger og menneskene som levde i dem. Norges eldste husrekke er faktisk eldre enn bygningsmassen som i dag fortsatt går under navnet Bryggen, ikke Bryggen i Sarpsborg, men Bryggen her i Bergen. Ja hvem kan si at det ikke er hullene som er det nyttigfulle og det rundt bare er en staffasje. For uten det nyttigfulle hullet hadde vel Norges eldste husrekke nede på Nøstet vært jevnet med jorden. At det ikke gikk slik burde glede de fleste Bergensere som elsker vår bys historie, vil jeg tro, eller er en slik tankegang som et hull i hodet?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En fasinerende kunst.

KongeriketPosted by Dag-Geir 12 Aug, 2010 20:39

En "Konge" og hans fjell.

Bilde er malt av Laurie Grundt, kunstneren som i januar 2010 vendte hjem til Bergen fra Christiania. Etter å ha ”forlotte” Bergen i 36 år er han nå i gang med å male sine bilder nede på Nøstet i Norges eldste husrekke, sammen med sin lærling Camilla Birkeland. En husrekke som en nå er i full gang med å sette tilbake til fordums prakt, som kan dateres tilbake helt til det 1600 århundre. Der nede på Nøstet i ”Helt Konge” er kunstmaleren Laurie Grundt en av ”Kongerikets” aktive brukere. Der i hans atelier kan også vi andre brukere beskue en del av hans kunst. En del av hans bilder kan beskues og kjøpes av de fleste, på andre siden av gaten til ”Helt Konge” i selveste Nøsteboden.

Det er fascinerende å se en del av den kunsten han har skapt, og som han fortsatt skaper selv i en alder av 86 år. Den gamle kunstner griper fortsatt det som foregår i tiden, noe som akkurat dette bilde viser i aller høyeste grad. Ja bilde spruter av virilitet i keiser Stolten Berg nye klær, samtidig som han slumrer hen i sin selvsikkerhet. Hans kraftige og faste tak holder begjærlig på det som er hans, som ham alene bestemmer over, og kanskje tenker han ”Du må ikke komme her, og kommer her”.

Maktens begjær er mye større enn vi som ikke er en del av den kan forstå. En makt som tilslutt kan spise opp et menneske innenifra omtrent som en kreftsvulls, uten at en egentlig forstår hva som foregår. Når en til slutt har hatt makten lenge nok så tror en at en eier alt, og kan gjøre hva en vil uten å ta hensyn til andre. Derfor er det viktig for de fleste som sitter med makt å snu seg, ja se på seg selv fra utsiden, så en ikke glemmer at en er der for å tjene, ikke for å bli betjent. Noen vil aldri forstå hvor viktig det er å lytte til det andre sier i stedet for bare å prate, og syntes at det en selv sier er så fantastisk. Det å lytte til andre er en kunst og en nødvendighet for de aller fleste, selv om ikke alle vil forstå det.

Til slutt sitter mange av disse maktmenneskene, kanskje ensom og alene, fratatt all makt. En makt som de har bygget hele sin virilitet på, uten hensyn til noen andre enn seg selv. En virilitet som de ellers har glemt hva den skal brukes til, i sin kåthet for mer makt. En virilitet som også kan brukes på menneskene en er glad i og bryr seg om.

Nå er det ikke den gamle kunstner Laurie Grundt som tenker slik. Nei det er undertegnede som via hans bilde får frem slike tanker ved å studere hans bilde. Kanskje det også er meningen til kunstneren, uten at jeg selv vet det. Jo Laurie Grundt er en fremragende maler som kan få tanke gangen i sving til de fleste, ja bare prøv selv ved å ta en tur på Nøstet.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Nøsteboden og Jägermeister-hytten

KongeriketPosted by Dag-Geir 30 Jun, 2010 20:53

Nøsteboden og Jägermeister-hytten

NÅ ER DET sagt og skrevet mye om Nøsteboden i den senere tid, både på godt og ondt. Dere vet den sjøboden nede på Nøstet som reiste seg som fuglen Fønix, etter å ha lagt brakk kanskje så lenge at vi kan bruke det loslitte utrykket ”i en mannsalder”. I denne nedslitte sjøbod på Nøstet kom der inn en mann, Roger Iversen med store vyer. Et inntog som har vært en velsignelse for denne 350 år gamle historiske sjøboden, som faktisk er den siste sjøboden som er igjen på Nøstet.

EN VELSIGNELSE som ikke kan sammenlignes med en bibelsk velsignelse, men en velsignelse for Bergen by sin historie, og for alle som er opptatt av å bevare den, ikke bare i skrift og bilde, men også ved historiske selvsyn. For oss som har hatt fornøyelsen av å hilse på Roger, så er vi ganske sikker på at da han så inn i den falleferdige sjøboden for første gang, så var det ikke negative tanker som dukket opp i hodet hans, selv om han forsto hvor mye arbeid som måtte til for å restaurere denne sjøboden. Nei, med hans personlighet er det høyst sannsynlig at idet han så inn i sjøboden bredte hans smittende smil seg i hele ansiktet, samtidig som han startet restaureringsarbeidet umiddelbart, ja i sitt hode.

DA ROGER startet det fysiske arbeidet med rehabiliteringen av Nøsteboden var han ikke førstemann ut til Byggmakeren for å handle materialer. Jeg vil tro at alle miljøforkjempere ville trykke Roger sin gjenbruks stil til sitt bryst. En finner ikke mye gips og stenderverk i første etasje på Nøsteboden. Her er alt det gamle tatt i bruk sammen med mye fint rekved som havnevesenet har forsynt ham med, som samlet gjør sjøboden mest mulig sannferdig.

TIDEN har gått siden Roger sto å så inn i Nøsteboden for første gang, og sjøboden har nå utviklet seg fra å være rivningsklar rønne til å bli et klenodium for Bergen sine gamle sjøboder. En restaurering som flere av de som eier slike sjøboder i Bergen burde ta etter, ikke i seg selv, men i viljekraften som Roger og hans hustru Mirela har vist til, en kraft som har gjenreist denne kulturskatten. Det er blitt skrevet mange lovord om Nøsteboden etter at den ble offisielt åpnet i fjor, sammen med Jegermeister hytten til salige St. Hubert, som er plassert helt inntil Nøsteboden.

MEN NÅ kan det virke som det er helt slutt både på lovordene og på saligheten, til St. Hubert hvis en skal forholde seg til pressen, og det må vi jo, eller? For nå har en eller annen oppdaget at navnet på St. Hubert sin jegerhytte er skrevet med samme type bokstaver som er brukt på en kjent drikk og kan derfor gi asiasjoner til denne alkoholholdige drikken, en drikk bedre kjent under navnet Jägermeister

NÅR EN oppdager slik hårreisende saker, ja da er ikke veien lang til kontoret som steller med slike saker, nemlig skjenkekontoret, selv om jegerhytten til St. Hubert på Nøstet heter Jägermeisteren. Når skjenkekontoret får inn slike saker er de selvsagt nødt til å se på forholdene som anmeldes, om de har søkt om skjenkebevilling, samt om navnet på hytten kan berører alkoholreklameforbudet.

SKRIFTEN som er brukt heter ”Old English Text” en skrift som finnes på alle pc’er som har et skriveprogram, som neppe går under alkoholreklameforbudet i seg selv, vil jeg tro. Men det at vi via denne skriften kan minnes på at nå hadde det vært godt med en Jägermeister, ja da er visst lovbruddet et faktum. Dette kalles ”skjønn” selv om ikke lovene ifølge lovrytterne gir noe særlig rom for ”skjønn”, ja det er nå jeg pleier å bli hektet av.

SALIGE St. Hubert som levde i begynnelsen av den siste halvdelen av det 6 århundrede og begynnelsen av det 7, var en dyktig bueskytter og en ivrig jaktmann. St. Hubert fikk i begynnelsen av det 7 år hundrede under en jakt et syn, eller snarer en åpnebaring, via en kronhjort, som gjorde at han ble en dypt kristen, og etter dette falt visstnok jaktlysten vekk, men jegerhytten brukte han for det. Det er denne jegerhytten de har prøvd å gjenskape på Nøstet. En ting kan vi være ganske sikre på, tror jeg, St. Hubert fikk en bibelsk velsignelse, men han fikk aldri smake Jägermeister, dessverre kan vi si som har smakt den, for den er ”steikanes” god.

SÅ LA ikke kraften av den gamle engelske skriften slå i hjel kraften til dem som faktisk er med å løfter Nøstet opp og frem i lyset av glemselens slør. La oss kunne sitte i St. Hubert sin jegerhytte, eller Nøsteboden sin uterestaurant og nippe til en Jägermeister eller en øl, mens vi skuer utover fjorden, selv om vi ikke tilhører den såkalte fiffen.


Dag-Geir Bergsvik Knudsen

En stor dag

KongeriketPosted by Dag-Geir 30 Jun, 2010 20:47

Nøsteboden — Her på denne siden fikk jeg mitt “Stammtisch

Den 26. September er den Europeiske Språkdagen og den feires over hele Europa.

En stor dag

JEG FIKK en innbydelse i hånden som var seg så forseggjort at det ble umulig og ikke å bli nysgjerrig på hva dette var for noe. Ja, en måtte nesten bare gå for og ikke å gå glipp av; ”den største dagen i Bergen siden oppfinnelsen av skillingsbollen og buekorpsene”, som det sto i innbydelsen. Så kan en spørre seg, var det virkelig mulig at noe kunne være større enn både skillingsbollen og buekorpsene? Ja det var bare en mulighet å finne det ut, og det var å innta stedet der dette store skulle skje.

Til min store glede – siden jeg interesserer meg for gamle bygninger - så skulle dette foregå i Nøsteboden. Den unike boden, som er den siste sjøboden som er igjen på Nøstet og som ble reist for 350 år siden, en gang rundt 1650. Som ble reddet i siste øyeblikk av en ridder, ikke en som var ikledd en rustning, men en med ideer og visjoner. En ridder hvis navn er Roger Iversen. En ridder med sans og lyst til å ta vare på det gamle, slik at også etterslekten kan få en mulighet til å se slike gamle bygninger, som er så proppet med historie.

ROGER IVERSEN har sammen med sin sjarmerende fru, og med bistand fra havnevesenet samt rådgivning fra byantikvaren og antikvarkske myndigheter, skapt noe helt enestående som alle bergensere burde unne seg å besøke.
Nå er det riktignok for sent til å oppleve å se alt som foregikk av aktiviteter i Nøsteboden den lørdag som ”kånemor” og jeg var inventert der. For en gangs skyld slapp jeg å sjekke datoen mellom innbydelsen og kalender like før vi skulle gå, fordi jeg hadde lest det flotte innbydelshefte så mange ganger at jeg var helt sikker på at det var den 26. september.

En følte med en gang en kom inn i denne historiske sjøboden at skillingsbollen og buekorpset var forbigått, nesten. I alle fall skillingsbollene av all den herlige småmaten som en kunne forsyne seg med.
Her, for første gang i Nøsteboden, skulle det feires ”Den Europeiske Språkdagen” som gjøres på denne datoen hvert år, for å forene menneskene i Europa igjennom et språklig og kulturelle mangfold. Her var Gothe Instituttet, Den Tyske Ambassaden og Det Tyske Handelskammer til stede for å fremme tysk kultur, språk og samhandel.

PÅ DENNE DAG skulle også Hansakontoret i Bergen offisielt reetableres i Nøsteboden. Et kontor som ble vedtatt gjenåpnet den 12. Juni 2009 i et møte nettopp i Nøsteboden - nøyaktig 100 år etter at Hansaforbundet ble reetablert i Berlin. Et Hansakontor der Det Tyske Handelskammer skulle klippe over den offisielle snoren ved åpningen av kontoret.
Den store dagens konferansier, historiker Tryggve Fett, holdt en lang, flammende og meget informativ tale om hansatiden og Kontoret. Selv om jeg, og mange med meg, har et annet syn på navnet Bryggen enn Fett har, så kunne en bli helt stum av beundring over hva denne mannen vet om (Tyske) Bryggen og hansatiden. Ja selv Bergen sin meget hyggelige og jordnære ordfører, Gunnar Bakke fra Frp, lot seg imponere, vil jeg tro.

OM ORDFØREREN ikke lot seg imponere over foredraget så måtte han sikkert la seg imponere over alle selebritetene eller kjendisene som vandret rundt i Nøsteboden denne lørdagen. Selebriteter og kjendiser som vente på at ”Det Glade Bergen” sin formann, Ralph Wilson skulle overlate ordet til foreningens oldermann, Bård Kjersem. Slik at oldermannen kunne komme i gang med å dele ut ”stammtisch” eller sagt på Norsk, stambord, som ifølge statuttene gjøres til artister, Hanseater og andre ærverdige.

Da jeg så Jan Eggum forsvant ut som siste mann av dagens selebriteter og helter for å få sitt borgerbrev og sitt ”stammtisch”, var det som en fikk lyst til å spørre ”hvor er alle helter hen” og en kunne ønske at de ”kom tilbake”.

Men noen forsvant inn i det nye Hansakontoret, tror jeg, der Det Nye Ambulerende Hurtigrutemuseet høytidlig ble åpnet. Et museum som fikk sitt utspring av at det i år er hundrede år siden DS Vesterålen ble satt inn i Bergensruten. Selv om Kurt Oddekalv, kanskje tenkte, da han gikk der og så på modellen av Vesterålen at han var glad vi var kvitt disse gamle hurtigruteskipene, som hadde vært noen forurensingsbomber av rang, så sa han klokelig ingen ting.

SOM ALLE ANDRE, eller noen da, som ønsker seg en autograf av en kjendis så må de oppsøkes, de kommer nok ikke til en. Jeg så etter Tor Endresen som jeg observerte i lokalene. Jeg ente ute i den nye Jaktstuen som akkurat var klippet snoren på og som hadde fått navnet – Jägermeister – som minner meg om en kjent drikk!

En drikk som kanskje sto på bordet da denne store dagen ble feiret ut i de små nattetimer. I etterkant kan en spørre seg selv, hvorfor var ingen av våre store aviser, som BA for eks., tilstede for å lage en reportasje av en slik stor begivenhet, eller er det kanskje det BA gjør nå?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

« Previous