Kongebloggen

Norge bruker for lite penger på forskning.Kongeriket

Posted by Dag-Geir 22 Apr, 2011 10:19

Blog imageDu finner mange artikler fra meg om "Bergen før i tiden her":http://dag-geirs-blogg.com/

Det sier i alle fall media, og nå som det stunder mot vår og kanskje luften, ja bokstavelig talt går ut av ballongen, av det som vi kaller luftforurensning. Da er det kanskje viktig og fortsatt å holde et fokus på dette feltet. Jeg leste her en dag i avisen om en forsker, som hadde forsket seg frem til en fantasisk ide om hvordan Bergen skulle få renere luft. Når var selvsagt ikke det en bombe i seg selv siden denne forsker var en del av Norsk institutt for luftforskning, forkortet til ”NILU” Ja hvem skulle ha mer ballast i å utale seg om luften vi puster i enn akkurat dem. Jeg har i grunnen alltid innbilt meg at forskere var folk med stor horisont og dyp innsikt. Ja innen det området de forsker på. Når de først så uttaler seg i det offentlige rom, er det etter nøye vurdering om hva og hvordan de skal fremstille sin forskning.

En er jo selvsagt klar over at noen bare kaller seg for forsker uten egentlig å være det. Ta for eksempel meg selv, som i noen år sa at jeg var slektsforsker. Jeg må innrømme at jeg av og til følte meg litt brydd når jeg sa at jeg drev med slektsforskning. Det var som om jeg skrøt av meg selv ved å kalle meg forsker. Nå vil jeg allikevel tro at de fleste skjønte at jeg bare var en sånn hobby forsker, og ikke en virkelig forsker på livets store mysterier.

Jeg fant etter hvert ut at jeg ikke kunne bruke ordet forsker på meg selv, selv om jeg brukte mesteparten av min tid på å granske min slekts store mysterier. Ja faktisk har jeg funnet en del store mysterier i vår slekt og åpnet dem. Mysterier som stort sett bare har interesse for meg selv, og kanskje noen få andre i ens slekt. Mens forskningen til de virkelige forskerne ofte har stor interesse for den gemene hop. For liksom og ikke å støte de virkelige forskerne og vise dem respekt, kaller jeg meg nå slektsgransker selv om jeg egentlig har lagt min slektsgranskning litt på hyllen.

Ja jeg hadde etter hvert slått meg til ro med denne nye måte å vise til at jeg var slektsforsker, jeg mener slektsgransker, helt til denne luftforskeren fra NILU dukker opp i avisen. Der han informerer den gemene hop om sin forskning, som nesten slår bena under min store tro på forskere. Ja det var faktisk nummeret før jeg igjen begynnte å kalle meg selv slektsforsker, men jeg har besinnet meg. Hva var det så som gjorde at jeg nesten tok tilbake ordet forsker i min tittel som slektsgransker?

Jo denne forsker hadde funnet ut at hvis en økte prisen i bompengeringen til flere hundrede kroner pr. passering, ja summen kroner femhundrede var nevnt, riktignok på enkeltdager. Hvis en så slo dette sammen med datokjøring skulle det bedre luftkvaliteten i byen, mente forskeren. Det skulle ikke forundre meg at han hadde helt rett i sin forskning på dette feltet. For da ville de fleste Jørgen Hattemakere ikke ha råd til å passere bompengeringen når de skulle lever barn både i barnehagen og på skolen. Etter nøye gjennomgang av denne meddelelse, ville jeg ha foreslått tusen kroner for da ville vi kanskje stoppet noen Kong Salomoèr også.

Nå tror jeg nok ikke på det siste for de fleste Kong Salamoèr har råd til den høye avgiften uansett. I tillegg kan de slippe unna datokjøringen hvis de har en bil som kvalifiserer til byluftmerke, hva nå det er for noe. Nå syntes jeg denne forsker også kunne ha fått frem all vedfyringen i de gamle strøk av Bergen, som legger seg som et lokk over byen sammen med bilavgassene. Hva med der å ta trehundrede kroner for en førti liters sekk med bjørkeved? Da ville svært mange ha gått over til å fyre med el-kraft. Det ville jo kreve mer strøm i Bergen akkurat som de få forsvarene av monstermastene har påstått at vi trenger. Jeg går ut fra at det også i den saken om monstermastene sitter der en forsker med like flotte forskningsresultater som denne luftforskeren. Da så?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen



Kjerringen på sporet.Kongeriket

Posted by Dag-Geir 22 Apr, 2011 10:16

Blog image

Sporene sees tydelig i mellom trikkeskinnene.

Som vanlig når ”kånemor” og jeg sitter i bilen så småpratet vi om det vi ser og om livets underfundigheter. Både i form av egne opplevelse, og av andre sine opplevelse som vi har sett på vår vei igjennom livet. Når en kommer opp i vår alder har en sett ganske mye. For noen er ikke alderen noe å snakke om, det er rett å slett bare et tall sier de. Et tall som vi merker på kroppen, og ikke minst på vårt utsende når vi sammenligner oss med bildene fra den gang vi ikke bare var et tall.

For den helt yngste garden er nok kanskje ”kånemor” bare en gammel ”kjerring”, og jeg en gammel ”taksjabb”, eller det noe penere ordet gubbe. Ingen må tro at jeg er misfornøyd med noen av disse titlene fra de unge. Snarer tvert imot. Der finnes nok verre betegnelser på gamle menn i min alder som en kan få av de unge, spesielt hvis vi skulle være så uheldig å se på en ung vakker, og kanskje sexy jente. Den betegnelsen er ”Gammel Gris” Jeg vet nesten nøyaktig når jeg gikk fra å være en viril bredskuldret middelaldrende mann, ja i egne øyne, til en gammel gris.

Jeg hadde knapt nok passert mine første femti år, kanskje bar tre til fire, da jeg skjønte at terskel var passert. Kinoen borte i gaten var målet den kvelden, med en time til overs før den startet ville det smake med et lite glass fluidum. Glad og fornøyd, samt spent gikk vi inn på en sjappe for å kose oss med litt fluidum, lite ante vi at denne sjappe var en ungdomsplass. Nå var ikke det i seg selv noe problem for ”kånemor” og meg, for vi hadde alltid gått godt overens med ungdommen. Vi satt der liksom for oss selv og syntes at dette hadde vært en god ide, så vi ”stor koste oss” inntil dramatikken startet.

På bordet ved siden av satt der en del ungdommer, som for meg så ut til at de akkurat hadde passert alderen for lovelig inntak av alkohol. Det var tydelig at de hadde det gøy og dette var deres forspill, latter runget, noe som fikk frem minner i oss den gang vi var så ung. Men det var som stemningen snudde da jeg hørte en av pikenes dramatiske stemme, fortelle sine venner om noe, ja nærmest uhyggelig som hun hadde opplevd. Ingen av oss hadde lyttet til hva disse ungdommene snakket om. Men da den fortellende dramatikeren utbrøt, med alle sine venner i åndelig spenning, ”så kom han imot meg den gamle grisen, ja han var minst femti”, da forsto alle vennene hennes hva hun snakket om, og jeg skjønte at ungdomstoget for min del var gått.

Ungdomstoget var nok også godt for damen som satt i bilen på andre siden av veien, da vi ventet på at trikken til Bybanen skulle passere ved gamle Florida sykehus. En dame som fikk småpraten vår til å forstumme. Vi skulle svinge ned mot Mølleren, mens damen på andre siden skulle til Danmarksplass. Hva den enda eldre ”gamle kjerringen” enn ”kånemor” tenkte på vet ikke vi, men bilens forhjul sto på skinnen til trikken. Men heldigvis var nok dette en høflig dame, for da trikken kom rygget hun tilbake såpass at trikken kunne passere, uten at trikken fikk en eneste skramme.

Det grønne lyset kom og vi så de to bilene bak den ”gamle ”kjerringen” svinge oppover mot Danmarksplass, mens vi kjørte over skinnegangen på vår vei til Mølleren. Vi så den gamle damen sitter der i bilen fremover bøyd med øynene vidåpne, for liksom å se bedre i mørket, samtidig som hun hadde begge hendene godt knuttet rundt rattet. Da bilen kom i sig skjønte vi på retningen at hun ville pløye marken, som er plantet der i mellom skinnen til Bybanen, på sin vei til Danmarksplass. De fleste av oss klarer aldri å sette spor etter oss her i livet, men det klarte denne ”gamle kjerringen”, i alle fall i mellom Bybanen sine spor, eller?

Blog image

Her sto kjerringen å ventet på Florida.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Ka e de du glaner på?Kongeriket

Posted by Dag-Geir 01 Feb, 2011 19:06

Blog image

Romantikk på Tyskebryggen, malt av Camilla Birkeland.

Jeg fikk dette bilde i hende via en mail. Et bilde av et maleri skapt av kunstneren Camilla Birkeland, som holder hus nede på Nøstet i Norges eldste sammenhengende husrekke. Der sitter hun sammen med sin læremester, kunstneren Laurie Grundt. Kunstneren som vendte tilbake til sin barndoms by etter nesten førti år i kongens by, eller rette sagt i fristaden Christiania i København. Sammen med disse to kunstnerne sitter der også andre kunstnere som sammen gir et stimulerende miljø. Et kreativt miljø der nyskapende kunst og kommunikasjon kommer til uttrykk i mange former. Både i ord og bilde.

Da jeg åpnet bildet fra Camilla, ble jeg veldig begeistret. Jeg så med en gang at dette måtte være Bryggen, eller Tyskebryggen om en går tilbake i tid, og som jeg forestiller meg at kunstnerinnen har sett for seg da hun skapte bildet. Da jeg fikk studert det litt nærmere, kjente jeg plutselig blygselen komme strømmende. Årsaken til denne enorme følelsen av blygsel var de to personene som kunstnerinnen hadde malt inn i sitt bilde og ikke minst deres gjøremål.

Jeg forundret meg over denne sterke følelsen av blygsel i mitt sinn da jeg skjønte hva jeg så. Ja for tross alt så har en sett det meste når en har passert de seksti, og besøkt over nitti land den gang en var ung og sjømann. Det var nesten som om denne følelsen overskygget selve motivet som denne kunstneren hadde skapt. Men det er vel det som er ”kunsten”. Få folk til å stoppe og tenke seg om?

Jeg la bildet raskt ned da jeg oppdaget hva de to bedrev. Nesten som om jeg skammet meg over min begeistring for Camillas maleri. På samme måten som om noe ser en, eller overasket en i å sitte og se på pornografi. Ja faktisk kan følelsen minne en om da en var gutt og hadde oppdaget sin virilitet, og angsten for at noen andre skulle se det. En kan undre seg på om det er slike følelser mange får nå de ser et slikt motiv, en slags skamfullhet, etterfulgt av en puritansk reaksjon. En reaksjon som gjør at en umiddelbart forkaster bildet som pornografisk, istedenfor å se hva kunstneren egentlig har skapt og hva bildet egentlig kan fortelle en, og kanskje med det utvide ens horisont.

Jeg åpnet bilde igjen og så forsiktig på det, som om jeg var redd for at jeg skulle ta skade på min sjel. Jeg merket jeg var mer åpen for synsinntrykk denne gangen. Jeg ga blaffen i hva de første pornografiske følelsene fortalte meg, og etter å ha studert det litt nøyere, eller glant på det, som vi sier i Bergen, forstår jeg enda mer. Nå er ikke jeg en stor kunstkjenner, men likevel har dette faktisk utvidet min horisont både på kunst, og på de menneskelige reaksjonene ved å se slike malerier. Dette kunstverket av Bryggen som ved første øyenkast kunne være hvilket som helst av de utallige gjengivelsene, viser seg å ikke være det, hverken i utforming eller innhold.

Dette gjør hun nettopp ved å plassere de to personene så sentralt. Med dette skiller hun klinten fra veten. Her fanges de to av lyset, som strømmer ned fra himmelen til den åpne delen av Bellgården på den gang det som het Tyskebryggen. Matrosen lener seg opp mot en tønne og kniper sine hender hardt rundt den øvre delen av tønnebåndet, for på den måten å styre sitt begjær, samtidig som han speider over mot Jacobsgården i tilfelle der skulle komme noen.

Kvinnen som står på kne foran matrosen kan for alt det jeg vet være Ingeborg som avdøde skuespiller Rolf Berentsen synger om i sangen ” Hei, ve du gå, hurra, min venn” Hun som ga hyggen på Sukkerhusbryggen og skulle gifte seg med en repslager svenn hos Chr. Campell Andersen på Nordnes, når han fikk lønnstillegg. Han fikk aldri dette berømte lønnstillegget, for Campell Andersen måtte selge grunnen til Sporveien. Nordnes- trikken skulle helt ut til Katten, men der kom den aldri. Og Ingeborg, hyggen på Sukkerhusbryggen ble aldri Madammen til repslager svennen hos Campell Andersen, for han ble matros og dro til sjøs. Men kanskje det er disse to som møttes igjen i Bellgården på Tyskebryggen, og som jeg nå glaner på?

En kan med bakgrunn av maleriet derfor spørre, er Tyskebryggen pornografi? Jo for mange er den det. Det kommer jo titusener for å se den hvert år, og de kommer tilbake akkurat som oss Bergensere. Og jeg tror at den gamle Tyskebryggen, selv etter Camillas pornografering, fortsatt vil være en del av UNESCOs liste over verdens kulturarv. Så var da ikke bryggen bare fisk, for her skapes noe nytt. Vi er kommet til det herrens år 2011 og da går alt, kanskje, eller?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Snøen som falt i fjor og riktig målføre.Kongeriket

Posted by Dag-Geir 06 Jan, 2011 14:37

Blog image

Gunnar Staalesen Årets Bergenser 2010.

Ja nå har vi lagt bak oss den store, eller kanskje, de store høytidene, og nå skal roen være senket over oss igjen. Så kan en kanskje tenke litt tilbake på hva som skjedde i den hektiske tiden før Jul. Tiden går så fort når en stresser i vei for å ha alt klart til disse høytidene, at en kanskje ikke helt får meg seg alt på en måte. Så når normal dagene kommer tilbake, og alt som kan minne en om den store høytid er pakket ned, og det salige juletreet kommet på avfallsiden, da først kan en gå igjennom det en har opplevet. Ja på både godt og ondt som en sier, og heldigvis har vi mennesker en tendens til å utelate det onde, om en skulle ha opplevd det i løpet av disse høytidene.

Ja omtrent som den gang undertegnede var sjømann. Da vi kom hjem, ”stinn av gryn” som vi sa, etter at vi hadde mønstret av en båt, da var liksom alt slitet og savnet, med tårer glemt. Blodslitet i varmen med som oftest minimum tolv timers arbeids dag, der søndagen kom som en befrielse, for da hadde vi bare åtte timers arbeids dag. Dette fortalte vi selvsagt ingen ting om, vi bare skrøt av hvor mye penger vi tjente, ikke rart vi var ”stinn i gryn” og de som ikke visste hva vi snaket om, var kjempeimponert.

Nei nå gled jeg visst helt ut igjen, det var helt andre ting jeg ville ta opp. Kanskje er jeg litt sent ute med denne betraktningen siden den skjedde like oppunder julaften, men på en måte så har det likevel noe med dags aktuelle ting å gjøre. Jeg har nå noen ganger, hatt den ære å være tilstede under en for oss helt spesiell pristildeling, som deles ut bare noen få dager før selveste kvelden. Julaften. Med denne prisen følger der ikke med flotte medaljer og diplomer, eller for den saks skyld penger. Nei her er det mest bare æren. Ja riktig nok så får prisvinner en flott blomsterbukett, samt et bilde av en norsk kunstner. Dette er ikke å forakte, nei tvert i mot. Selvsagt kan et slikt bilde bli, om det ikke allerede er, verdifullt en gang, men for prisvinneren er bilde verdifullt med en gang, skulle jeg tro. Det viktigste er vel at prisvinneren liker bilde, og setter pris på det.

For utenforstående så kan det kanskje virke litt rart at prisevinner ikke får en god slump med penger. Kanskje det er fordi en da ikke forstår hvor høyt akkurat denne prisen henger, ja for de aller fleste Bergensere. Jeg snakker selvsagt om prisen Årets Bergenser, selv om det jeg her skriver om var i fjor. Men en slik hederstittel varer jo nesten helt til 2012, for den som ble tildelt prisen i fjor. Det er ikke alltid en syntes at den som får denne tittelen er den verdig, men slik vil det vel være samme hvem som får den.

For min del husker jeg her for et par tre år siden, ja jeg var selv til stede, da en Bergensk kvinnelig høytstående politiker ble tildelt prisen. Da forsto jeg ingen ting, etter den forsiktige applausen som jeg selv også var med på, forsto jeg at flere andre heller ikke forsto! Jeg kan i alle fall si såpass at hadde denne politikeren kommet fra en by litt lengre nord på Vestlandet, så hadde hun neppe fått tittelen Årets Moldenser, vil jeg tro.

Blog image

hun hadde neppe blitt Årets Moldenser. Foto Kjell Herskedal Scanpix

Men i år, det vil si i fjor så fikk endelig Gunnar Staalesen æren av å bli Årets Bergenser. En mann som virkelig fortjenter, denne for oss Bergensere, hederstittel. En mann som har skrevet så mange gode krimbøker, som også er omformet til filmlerretet. Filmer som har gått sin seiers gang på landets kinoer. Som kjent er også hans bøker, enten det gjelder Varg Veum eller triologien, solgt til svært mange andre land. Han har jo også skrevet en god del for teateret. For en Nordnes-gutt står nok hans fantastiske teaterstykke som han skrev, og som ble oppført til Nordnæs Bataillon sin 150 års dag, som noe av det største. Hvorfor vår alles Gunnar Staalesen ikke har fått denne tittelen Årets Bergenser før, er for meg en gåte. Jeg vil se den Bergenser som har satt Bergen mer på kartet enn ham. Ja da må en nesten grave de opp igjen.

Da redaktør i Bergensavisen Anders Nyland leste opp navnet og tildelte Gunnar Staalesen prisen Årets Bergenser, ville applausen ingen ende ta, ja faktisk var der trampeklapp. I sterk kontrast til hva der var, da den høytstående kvinnelige politikeren for et par tre år siden, fikk prisen.

Derfor slår deg meg med tanke på henne, og med bakgrunn i de siste dagers hendelser her i Bergen. Der en avdanket politiker ?.. som nå ser ut til for meg at han har fått makt som parkert enehersker, både i vår kjære by og ellers i vårt fylke. Kan også han få denne tittelen, selv om han egentlig bor i Hardanger og kommer Østfra fra en plass? Ja jeg bare lurer, og håper for all del ikke det, for å være litt politisk. De bør i hvertfall ha riktig målføre, eller?

Blog image har fått makt som parkert enehersker. Foto Marit Hommedal Scanpix

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Den nye Tyskebryggen er på Nøstet.Kongeriket

Posted by Dag-Geir 17 Dec, 2010 20:44

Blog image

Vinbispen Even Børve med flasken med de edle dråper, Bergens Akauvit, like før dåpen.

Det er i grunnen litt pussig, men likevel prisverdig kanskje, at noen står på for å knytte nyttige kontakter som vi alle kan dra nytte av. Det er ikke ofte en får se og oppleve det med selvsyn, uten å være en direkte del av det som skjer. Så når en først får sjansen til å være en del, eller en flue på veggen som en sier, ja da skjønner en liksom litt mer om nytteverdien av det. Spesielt når det blir så vellykket at en nesten kan klappe, ja uten å gjøre det. Nå kan en selvsagt lure på hva en snakker om, det er jo forståelig. Dette gjelder samkvemmet med et stort Europisk land, ja for det er Tyskland. Selvsagt vet vi, at vi en gang lå vi under helen på dette mektige landet i over fem år, ikke så mye over fem år, men dog!

Nå skriver ikke jeg dette for å ripe i sår som forlengst burde vert grodd. Snarer tvert imot vil jeg påstå. Jeg var til stede nede på Nøsteboden her for noen dager siden, sammen med en del menneskers som alle hadde forbindelse til dette store landet, Tyskland. I en eller annen form. De fleste gjestene var media folk fra Tyskland, som fikk en opplevelse de garantert aldri vil glemme, tror jeg. Selvsagt kan jeg ikke vite det med sikkerhet, men det ville forundre meg om jeg her har tatt munnen for full, av deres ros etter at alt var over.

Det var folk fra åtte av de største avisene i Tyskland, samt fra en av de store tv-kanalene, pluss noen få til. De skulle få oppleve vår enestående vestlandske kultur og mat, for å forberede seg til den gigantiske messen som skal være i Berlin den 27. januar 2011. Der skal Hordaland ha en stand på tusen kvadratmeter, som i seg selv er enormt. Da vil nok disse mediafolkenes opplevelse av Bergen og Vestlandet generelt, komme til utrykk både i skrift og bilde på en svært så positiv måte. Nettopp med bakgrunn av deres opplevelse i vår herlige by og turen til Hardanger, forøvrig uten monstermaster enn så lenge, som ildsjelene bak sørget for at de fikk del av.

Først ble de hentet standsmessig på vår flyplass og kjørt til sitt innkvarterings sted. Deretter bar det til Bryggen. Der de ble vist rundt, og fikk en innføring i Bryggens omfattende historie, og dens lange liv som Tyskebryggen, av Fylkesmannes utsendte medarbeidere. Sannsynligvis unngikk de temaet om hvorfor navnet Tyskebryggen ikke var tilbakeført til Bryggen etter hele 65 år, enten av høflighet eller kanskje av ren blygsel. Det er pussig hvor lite som skal til før en føler at det kan bli litt ubehagelig.

Etter omvisningen ble de tatt med til alle Bergenseres ”Beffen”. Den skulle frakte dem ut Vågen og over linjen til Puddefjorden, for så å sette dem på land på den historiske Sukkerhusbryggen. Den kjære ”Beffen” som fraktet akevitten over linjen mellom Vågen og Puddefjorden slik at vi Bergenser kan få den særegne Bergens akevitt, som en Linie- akevitt. En Bergens akuavit, som en av Bergens mest kjente historiker Tryggve Fett fortalte historien om, samtidig som gjestene beundret og nøt Nøstebodens herlige lutefisk. Som ballast før denne seansen hadde gjestene fått et utmerket fordrag av Christoffer John Harris, om den store Keiser Willhelm og hans fantastiske forhold til Bergen og Nøstekaien.

Etter som embetsverket til det nye Hansakontoret i Bergen, og Det Glade Bergens vinpisp Even Børve var til stede under denne seansen, bestemte man seg likegodt for å døpe broen, som binder sammen Nøstetorget og Nøstekaien, for Tyskebryggen. Dette i en slags gest for å vise de tilreisende at en ikke lengre var bitre på det Tyske folk. Med vinbispen i spissen gikk alle ut i til denne vakre broen. Der ble de i nattens mulm og mørke, vitne til at vinbispen døpte broen for Tyskebryggen. Ikke med vann, men med Bergens Akuavit, som det seg hør og bør for en ekte vinbisp.

Dette i påvente av at Bergens politikerne skal avgjøre krigshelten Rangvald Hommen sin søknad om et navnskifte på Bryggen. Om det noen gang vil skje kan en lure på, men søknaden er reell, og burde behandles der etter, eller hva mener du?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Blog image

Historiker Tryggve Fett fortalte om Bergens Akauvit for de selbre gjestene.

Blog image

Vinsbispen døper broen, ikke med vann men med de edle dråper, Bergens Akauvit.

Passering av linien mellom Vågen og PuddefjordenKongeriket

Posted by Dag-Geir 30 Nov, 2010 11:41

Blog image

Et autentisk bilde av Historiker Tryggvve Fett som går i land med Linien Bergens Akevitt

Vi sto der nede på en av Bergens kjente kaier, om ikke den mest kjente så i alle fall en av dem, Sukkerhusbryggen. Nå var ikke kaien overfylt av feststemte Bergensere, som vanlig er når vi Bergensere skal markere noe. Det må en kunne skylde på været, for ventetiden kan virke lang når temperaturen har passert minusgrensen for lengst, og det i tillegg er en litt flau vind i luften. Det var som om kamera hadde limt seg fast i hånden, på samme måten da vi som barn la tungen inntil et stålgjerde og tungen hang igjen i stålet, når temperaturen var hinsides all fornuft. Akkurat da jeg sto der irriterte jeg meg over at jeg hadde gått fra hanskene, de med den gode varme fleece innleggen på innsiden.

Da jeg så Bergens mest kjente og kjære sjøfarkost på Bergens havn, nærme seg i horisonten med tente lanterner, grep jeg ennå hardere om apparatet. For liksom å få varme nok i fingrene til at jeg ville klare å trykke på utløserknappen, slik at jeg kunne få mine bilder til minne om dette historiske øyeblikket for Bergen sine edle dråper, kalt Bergens Akevitt. Jeg merket at spenningen steg i takt med at farkosten nærmet seg på alle som var møtt frem.

De fleste er kjent med at Linie-Akevitt må gå over Ekvator for å få den rette smaken og fargen. Denne formen for smakspåvirkning har foregått i over hundrede år, mest kjent under navnet til Løiten. Det var de gamle seilskutene som på en måte skapte navnet for denne typen drikke, ved sine bevegelser og temperatur svingningene i det de passerte Ekvator, som igjen påvirket både smaken og fargen. Årsaken til denne oppdagelsen er kanskje ikke kjent for de fleste.

Det var mange årsaker til at de gamle seileskutene hadde akevitt lagret i tønner av typen eike-fat ombord på sine seilaser. De var en del av lønnen, både for offiserer og mannskap, ja til og med til legemiddel mot sjørbuk, og ikke minst som eksportvare. Så hadde det seg slik at et eike-fat med akevitt forble udrukket, om det var mulig, som hadde vært ”over linien”. Over linien var et uttrykk som sjøfolk brukte når skipene passerte Ekvator. Da de åpnet det glemte fatet oppdaget de da de smakte på innholdet, at den var mye fyldigere, rundere og rikere på smak. Merkelig nok var også fargen forandret den var blitt lysere enn dem som ikke hadde vært over linien.

Forventningen var derfor stor i det Bergens kjente skute Beffen, om en kan kalle Beffen for skute, da den la til kai på Sukkerhusbryggen. Alle viste at nå hadde Beffen seilt fra sitt vanlige tilholdssted på Bradebenken, og krysset ”linien” mellom Vågen og Puddefjorden i duvende gange. Akkurat som de gamle seilskutene hadde gjort en gang. Ombord på Beffen var der plassert en kasse med syv flakser av Bergens kjente drikk, Bergens akevitt. Syv flakser som de påfølgende syv dagene skulle åpnes å testes, for å se om påvirkningen ble den samme som ble oppdaget for lang over hundrede år siden, da seileskutene passerte ”linien”.

Først opp av Beffen kom pressen som hadde med både pressefotografer både for tv og avis, samt journalister som skulle dekke denne store begivenhet. Tilstede var også en av Bergens mest kjente prester Thor Brekkeflat, selv om han ikke var ute i embetes medfør, men mer for å bivåne det hele, og uten at han ville velsigne de edle dråper. Til slutt kom Bergens mest kjente historiker Tryggve Fett som bar den verdifulle kassen med de syv flasker oppi.

Etter en kort tale fra ham ble en av flaskene tatt opp fra kassen for å se om fargen var forandret, å tro det eller ei det var den. Den var tydelig lysere en dem som ikke hadde krysset ”linien” mellom Vågen og Puddefjorden, synets jeg. Der etter overrakte byens store historiker kassen til embetsverket for Hansakontoret på Nøstet, for at varene skulle kunne testets, ja nesten vitenskapelig. Den påfølgende dag sies det at den Bergenske Linie-akevitten ble velsignet, av Det Glade Bergen sin Vinbisp, Even Børve, ja i full mundur.

Embetsverket på Hansakontoret merket nesten ikke den strenge kulde i det de så Beffen seile ut Puddefjorden mot sin vante kaiplass på andre siden av vår historiske by. Nå er det selvsagt opp til enhver Bergenser om de vil godta denne historien på lik linje med den gamle historien for over hundrede år siden, da seilskutene passerte ”linien” med sin dyrebare last. Jeg tror i alle fall på den, gjør du?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Hvorfor tok Noa med seg de to rottene på ArkenKongeriket

Posted by Dag-Geir 12 Nov, 2010 20:03

Blog image

Den mumifiserte rotten som ble funnet etter 300 år i veggen i Nøstegaten 43.

Jeg ville så gjerne få fremheve menneskene sine mest trofaste følgesvenner, for det er ikke mange som skriver om dem. Vi kan nok ikke si at de er menneskenes beste venn, slik de sier om hundene, men de følger oss fra vugge til grav. Noe de sannsynligvis har gjort helt siden Adam og Eva måtte forlate Paradis. Nå er det ikke slik at vi liker disse følgesvennen, nei på ingen måte, men det bryr de seg ingen ting om, de følger oss uansett. Vi må bare godta at disse følgesvennene er der, kan en si venner når det gjelder denne typen skapninger? En venn er de neppe for de fleste, selv om de også kan betegnes som venn hos enkelte mennesker, pussig nok. Ja i noen religioner kan de faktisk være hellig, har jeg hørt.

Akkurat i disse dager går kommunen ut med en kostbar kampanje i våre aviser i håp om å begrense tilgangen til mat, for å stoppe deres mektige fremgang. Den enste måte vi kan klare å begrense fremgangen til disse skapningen på er å skape dårlig trivsel og minimal tilgang til mat, er at vi bli rensligere på alle måter. Selvsagt mener jeg ikke direkte på oss selv ved å dusje flere ganger for dagen. Jo når jeg tenker meg om kan jo større renslighet på selve kroppen kanskje lede til at en blir rensligere også i sitt miljø, og da er vi på rett vei.

Det er nå allikevel miljø rundt oss vi må bli flinkere til å holde rent, først da kan en redusere omfanget av skadene disse trofaste følgesvennene påfører oss. Selv om vi blir aldri så flinke til å holde miljøet i orden, vil disse krypene overleve uansett dessverre. Riset bak speilet hvis vi ikke gjør noe, er at en dag vil de kanskje prøve å spise maten våres direkte fra middagstallerken. Vi blir nok aldri kvitt dem som flyr rundt, i troen på at de gjør noe godt, ved å hiver gamle brød og middagsrester på en gressplen så måker, kråker og andre åtselfugler, skal liksom få nok mat til å overlever.

De vil aldri forstå at denne typen fugler hadde overlevd, ja kanskje bedre hvis de bare hadde fått fred til å sanke sin mat selv. Noe de har gjort i tusenvis av år før menneskene fikk så mye mat at de hadde råd til å kvitte seg med overskuddsmaten på denne måte, samtidig som de kan rose seg selv for at de er så snille med dyrene! Allikevel er der andre som setter stor pris på disse ”snille” menneskene, som på denne måten også servere våre følgesvenner mat, ja nesten på et fat. Det snakkes så ofte om kaninen når vi snakker om å ”stå” på for å øke familiens omfang, men du store min ti hva da med vår velfødde følgesvenn, de øker sin bestand dobbelt så fort som kaninen, ja den rosen skal rotten ha.

Om rottene har vært her siden tidens morgen kan jeg vel ikke si med sikkerhet, da jeg mangler en faglig bakgrunn for å kunne stadfeste dette. Allikevel kan en stille spørsmålet ”Hvorfor tok Noa de to rottene med på Arken, og hvilket av Arkens tre dekk plasserte han dem på?” Litt tidfesting kan en allikevel prøve seg på, for nede på Nøstet i Norges eldste sammenhengende husrekke, nærmere bestemt i Nøstegaten nr. 43 fant de nettopp en Mumifisert rotte inne i veggen. Det må ha vært tørt der siden den var i så flott bestand. Tenk kanskje denne rotten har lagt der inne i veggen, kanskje fra like etter at huset var reist en gang rundt 1630, eller der omkring. Helt til de arbeidsomme arbeiderne fra Trappen Motiveringssenter sprettet veggen der nede på heltkonge.net, da vet vi i alle fall at rottene har vært i Bergen i minst 300 år.

Rart å tenke på at vi Bergensere har vært så flink til å mumifisere dyr, ja nesten på linje med de gamle Egypterne. Nå kan selvsagt denne mumifisering kanskje misforstås siden det også kan være en såkalt ”Fetisj” som er en mer seksuell sak, men det er jo ikke det vi snakker om her. For dem som aldri får muligheten til å se denne mumifiserte rotte, her kalt ”trofast følgesvenn”, kan det jo være en god trøst å se bilde av den. Jeg innrømmer imidlertid at det beste hadde vært om vi aldri hadde hatt noen rotter som vi kunne mumifisere. Stå på for vårt miljø og vær med å stoppe fremgangen til disse uønskete følgesvennene.

Dag-Geir Bergsvik Knudsen.

Blog image

De tre damene står på trappen til Nøstegaten 43 en gang i 1890, uten å vite om den mumifiserte rotten som lå i veggen.

Foto: Olaf Andreas Svanøe

En fisker og hans blekkhus.Kongeriket

Posted by Dag-Geir 30 Sep, 2010 17:49

Blog image

Nå kan en si hva en vil om ting som dukker opp igjen som har vært skjult i en mannsalder. Ting som svært få av dagens Bergensere har sett, når en ser bort fra hva en har sett på gamle bilder av vår kjære by. For Bergen by sin historie synes jeg at kanskje ”Ett Guds under” kunne være passende å si i dette tilfelle. Ett under som åpner og levendegjør deler av Bergen sin gamle historie, både bygningsmessig og ikke minst det menneskelige. Det er nesten ikke til å tro at når en fjerner en vegg som en tror har stått der siden tidenes morgen, ja i husets betydning, så dukker husets originale sidevinduer og kledning opp. Vinduer og kledning som eieren en gang lot stå igjen da han skulle oppgradere og fornye sitt hus.

En kan jo godt forstå at eieren under fornyelse prosessen av sitt hus, ikke ville rive den gamle kledningen og dens vinduer, for med det kanskje å spare noen kroner. Uten at han den gang, eller kanskje overhode noen gang for den saks skyld, visste at akkurat med denne nøysomheten skapte han ”Ett Guds under” for etterslekten av Bergenser. For med den beslutningen bevarte han det meste av det originale i husets front fasade i andre etasje, i motsetning til fasaden i første etasje som er en sagablott for lenge siden. En første etasje som opprinnelig innholdt en leilighet, men som senere ble omgjort til matvarebutikk under det en gang så velkjente navnet ”Favør”, før den ente som Moské for våre nye landsmenn. Eierens nøysomhet gjorde at selv ikke Bergen sitt berømte regnvær kunne utsette den allerede slitte fasaden og vinduene i andre etasje, for enda mer slitasje.

For Bergensere som kjemper for å få bevare og fortelle, eller vise til, ja også fysisk, Bergen sin gamle historie, kan denne avdekking bare gå under overnevnte utsagn, når en ser hva som dukker frem fra fortiden. Der Trappen Motiveringsenter sine gutter og jenter forsiktig løsner det ytre laget, under kyndig veileding av arbeidsansvarlig for Trappen Motiveringsenter, Kenneth Andersen. Det er ikke noe skjult viten at disse guttene og jentene, som via tiltaket til Trappen Motiveringsenter øver seg opp for å komme tilbake til arbeidsliver, etter store prøvelser og forsakelser med nåtidens store problem, rus! En organisasjon som blir ledet av en av Bergens kanskje mest kjente fotograf Tor Blaha. Det er også sikkert at flere disse guttene og jentene lærer seg samtidig opp i forståelsen for Bergen sine gamle bygninger, og menneskene som levde i dem, selv om de ikke selv skulle være Bergenser.

I dag kan alle Bergensere eller besøkende av vår by se denne gamle fasaden med dens sidevinduer på huset i Nøstegaten 43. Der også den gamle mannen en gang sto å så over på de andre husene som lå på andre siden av Nøstegaten, som den gang bare var fire meter bred. En mann som hadde prøvet det meste av livets harde skole, ja med samme smerte som dem som i dag har avdekket hans vindu. Fortsatt står den gamle mannens blekkhus i vindusposten på hans fire kvadratmeter soverom, etter at han hadde skrevet sitt navn og sitt virke, Knut Geelmuyden fisker med sirlig skrift, men med en skjelvende hånd. For å oppfylle kravet den 1.februar i 1801 da hele landet skulle inn i manntallet og for første gang med navn. En mann som opprinnelig kom fra Kristiansund, og som dette året skulle fylle 70 år. En mann som hadde en smertens livshistorie som fortjener å bli fortalt, og det skal vi gjøre, ja det er sikkert.

Med bakgrunn i alt det gode arbeid som gjøres der nede på Nøstet med Norges eldste sammenhengende fredete husrekke, har en vanskelig for å forstå hvorfor kommunen, som selv har gravet vekk fundamentet for brannmuren til et av disse husene, ikke vil rette opp igjen skaden som er gjort. Selv om kommunen allerede før sommerferien gjorde avtale med Byantikvaren om hvordan skaden skulle rettes opp, noe de etter sigende skulle gjøre omgående. Snart vil, tror jeg, om ikke denne brannmuren rettes opp, deler av muren rase ut i veibanen. Hvilken skade den kan gjør på dem som akkurat da kjører forbi, eller som står stille og venter på rødt lys, ja si det! Etter min mening er denne forbikjøring eller stans det nærmeste en kommer til å spille såkalt ”Russisk rulett” Jeg liker ikke ”Russisk rulett” gjør du?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen

Blog image

Avkledningen er igang, det lille vinduet til venstre er rommet til Knut Geelmuyden.